Om meg

Jeg skrev de lengste stilene på barneskolen, fulle av fantasi og humor. På norsktentamen på ungdomsskolen og senere videregående, leste jeg oppgavene, stirret ut i lufta og lot ideene myldre til klokka ble godt over 11, før jeg satte penn til papir og var ferdig i god tid før tiden. 

Da jeg var liten, hadde jeg en drøm om å bli forfatter. Da jeg ble litt eldre bestemte jeg meg for at det skulle jeg aldri bli. Jeg kunne ikke gå rundt og tro jeg skulle bli noe. Jeg lot drømmen fly av gårde, og lik en ørn ut av fangenskap forsvant den inn i solnedgangen.

Jeg fant en ny plan, turen gikk til USA og Australia og jeg utdannet meg til siviløkonom. Jeg jobbet, jeg giftet meg, fikk tre barn, tok mer utdanning, skaffet hus på Nordstrand og en katt. Livet var perfekt.

Men hele tiden har lyden av flaksende vinger og hese skrik svevet over mitt hode.

Det viste seg at drømmen min ikke var særlig flyvedyktig. Den var ingen majestetisk ørn som kunne - eller ønsket - leve fritt. Den viste seg å være mer som en hjemmekjær due. En som har flydd inn i litt for mange vinduer, halter og ser litt shabby ut. I årevis forsøkte jeg å jage den bort. Kastet stein etter den, og jeg mistenker at jeg traff den i hodet noen ganger også. 

Men den tregfattede fuglen ville ikke reise sin vei.

Så da jeg var rundt 40 bestemte jeg meg for at jeg enten måtte bruke tyngre skyts for å bli kvitt den, eller invitere den inn. 

Det var et lett valg. Jeg tok fram bazookaen, fyrte av, og ble endelig kvitt skadedyret, en gang for alle. Puh.

Så la røyken seg.

Jeg skimtet det ribbede kreket, så det krype over dørterskelen, klatre opp og sette seg godt til rette i kontorstolen.

Så jeg lot den bli. Bestemte meg for å gi den næring i stedet.

Jeg søkte på Cappelen Damms krimforfatterskole og kom inn på andre forsøket. Fra 2017-2019 fullførte jeg to givende kurs med masse spennende mennesker, og to fantastiske lærere i Torkil Damhaug og Bernt Roald Nilsen.

I mars 2020 sendte jeg boka til forlaget, og rett etter påske fikk jeg et møte. Midt under pandemien, Oslo lå øde. Som en scene fra en zombiefilm du helst ikke vil være del av. Jeg ante uråd.

Istedet ble jeg møtt hos Cappelen Damm av en redaktør som sa: "Vi har lyst til å tilby deg en kontrakt."

Igjen hørte jeg flaksende vinger lette. Men de flyktet ikke fra meg, de løftet meg opp.

-Steinar H. Nygaard. Født 1976. Hedmarking med Sørlands-DNA, bosatt i Oslo.